Melissa Horn og Lars Winnerbäck er to artister jeg virkelig liker. Jeg har vært på konsert med begge to, og de er helt fantastiske. Musikken er rolig og behagelig, og det er slik musikk man hører på på en stemningsfylt fredagskveld når du sitter i godstolen eller i hjørnet av sofaen og leser en god bok. Og det er nettopp det jeg skal gjøre nå, bortsett fra at det er torsdag i dag da.

Liker du musikken?

"There is no pretending," Jace said with absolute clarity. "I love you, and I will love you until I die, and if there is life after that, I'll love you then."
Cassandra Clare (City of Glass (The Mortal Instruments, #3))

For nøyaktig 365 dager lå vi i senga, du og jeg. Det var en lørdagskveld, eller nærmere natt. Vi kjente hverandre ikke så godt, men vi merket nok begge at vi hadde blitt veldig glad i hverandre på kort tid, tiden sammen besto for det meste av film og kos. Det å kjenne tryggheten i armene dine var fantastisk, og det var ikke noe annet sted jeg ville tilbringe tiden min. Jeg visste at det var deg jeg ville ha, at jeg ville satse fullt og helt på deg til tross for avstanden. I ettertid har du fortalt meg at det var det samme for deg, og det gjorde nok mye at vi pratet så åpent om alt - så lett. Jeg har ingen i livet mitt som det er lettere å snakke med enn deg, derfor ble du min bestevenn og, denne natten også mannen min. Du er det kjæreste jeg har, min beste venn, min bedre halvdel, min livsledsager - og jeg gleder meg til resten av livet sammen med deg. Du er fantastisk, og det finnes ikke nok ord på jord som beskriver hvor mye jeg setter pris på og elsker deg. Dette er de beste 365 dagene i mitt liv, og jeg er så utrolig glad for at du er min, og for at jeg får hver dag sammen med deg. Tenk hvor mange fler det skal bli. Jeg elsker deg Andreas ♥

Du gjør meg lykkelig ;*

Jeg liker det jeg.

For tiden sitter jeg med hodet dypt sunket ned i City of Ashes som er bok nr 2 i serien Mortal Instruments. Det kommer en film av første boka til høsten, og jeg gleder meg som et barn. Fantastisk serie som jeg har ikke har hatt samvittighet til å lese videre på før nå. Ikke at jeg har tid, jeg bare klarte ikke å la være. Verdt å lese. 

 

Det er veldig mye snakk om selvfølelse og selvbilde i media om dagen, og kanskje spesielt på blogger. Noe som ikke er så rart, her i Norge er vi styrt av janteloven, å det preger oss alle. Meg inkludert. Jeg er lei, jeg er lei av å aldri føle meg bra nok, av å føle at andre snakker om meg, at folk skal se ned på deg om du er fornøyd med deg selv og livet ditt. Vi har vel alle vært der, og iblant føler jeg meg som et offer for latteren. Hvilken rett har du til å le av meg? Har du sett deg selv i speilet? Det lurer jeg på. Vi tar alle våre forskjellige retninger i livet, vi har forskjellige interesser og forskjellige mål - hvorfor kan vi ikke bare la folk gå den veien de vil, uten at vi skal føle at vi har noe som helst å si i saken? For faktum er at vi ikke har noe som helst vi skulle ha sagt, vi har ingen rett til å dømme andre, se stygt på andre eller le av andre mennesker. Vi er alle mennesker, la oss få være som vi er. Det hadde jo vært så ufattelig kjedelig om vi alle skulle ha vært like. Jeg for min del liker at vi er forskjellige, at vi ser forskjellig ut og at vi har forskjellige meninger og ambisjoner - det gjør verden så utrolig mye mer spennende. Eller hva sier du?

Det er den sangen som surrer mest i hodet mitt om dagen, om jeg er hjemme, leser, vasker eller trener. Den er herlig bra ! Første gangen jeg hørte den var på Bieber-konserten som var forrige uke, og etter det har jeg ikke klart å få den ut av hodet!

Hva syns du om sangen? Flere musikktips til meg?

Onsdag den 17 April var det duket for det vi hadde ventet så lenge på. Jeg dro til deg, og jeg så du var giret. Dette var det du hadde ventet på, og selv om jeg ikke hadde ventet så mye som deg så var det ordentlig moro å se gleden i ansiktet ditt denne dagen. Og jeg kjenner jeg savner og er misunnelig på en slik glede selv, så jeg prøver å gi meg henn selv. Jeg vil være like giret, forelsket og tatt med storm. Du smilte, var blid og jeg merket at alt du ville var å komme deg avgårde, så avgårde dro vi. Når vi kom til Oslo var det mat som sto på planen, vanskelig var det å finne et godt sted å spise, og uansett om vi var fire stykker, så var det du og jeg. Vi har en egen kommunikasjon, og begge var vi redde for å spise for mye eller drikke for mye slik at vi måtte gå ut av køen vi visste vi kom til å stå i senere. Vi gjorde alt slik vi tenkte det, og selv om ting tok tid var vi likevel tålmodige. Det var i allefall slik det så ut fra utsiden. Når vi kom frem sto vi en stund i kø, og selv om det var kø så klarte vi å underholde hverande og ha det koselig. Det tok ikke mange timene før vi var inne, og jeg kunne merke hvor giret du ble. Jeg forstår det, og var på dette punktet mer misunnelig enn noe annet. Timene gikk, vi tullet, lo og pratet, tiden gikk overraskende fort. Og plutselig fløy han forbi ansiktet vårt. Jeg husker ansiktet ditt da det skjedde, og jeg husker du fortalte meg at det var nesten så du gråt. Du var så utrolig søt akkruat da. Gleden i ansiktet ditt, og måten du måpte på når du så han sa mer enn 1000 ord, og alene er du verdens reklame for ham. Om ingen forstår hysteriet, så skulle de ha sett deg i dette øyeblikket. Musikken dundret, og øreproppene var godt plassert i ørene. Det var nok også eneste grunnen til at øresusen ikke kom å tok meg denne kvelden. Det var mye som skjedde, og vi måtte hele tiden følge med. Det var alltid noe å følge med på. Han løp forbi ansiktet vårt mange ganger, i mange forskjellige sanger, i mange forskjellige antrekk. Han var nydelig, rett og slett pen, og utrolig flink til å danse. Det sto ikke på begeistring fra publikumet i denne salen i alle fall. Man merket  de 22 000 vilt glade og jublende jentene, og dette gjorde meg glad. Lidenskapen, kjærligheten og gleden i rommet var til å ta å føle på. Det var mye tårer å se, som alle bunnet seg ut i endeløs glede over endelig å få se idolet sitt. Han sang jentenes favoritter på rekke og rad, og smeltet pikehjertene med akustisk sang og gitar. På et punkt spilte han også trommer. Gutten var jo full av talent og overraskelser. Det manglet heller ikke begeistring fra publikum da han titt og ofte viste litt av det han hadde å by på. Gutten hadde jo trent i mellom konsertene, og viste stolt fram resultatene av treningen. Nå skal også bandmedlemmer og dansere ha mye skryt for jobben de gjorde, spesielt danserne ble nok lagt merke til. De var energifulle sjeler som hoppet rundt og underholdt mens gutten selv fikk noen sekunders pause. Jeg pratet ikke mye med deg under showet, du var ganske opptatt med å følge med, noe jeg forstår, for jeg måtte titte litt på deg inni mellom. Jeg husker så godt at jeg ikke tenkte på noe annet enn at du hadde fortjent å bli the one less lonely girl. Plutselig var showet ferdig, og det var på tide å komme seg hjem. Du pratet ikke så mye, men du var veldig giret, og hadde nok gjerne stått noen timer til, så lenge du fikk se han. Selv var jeg ordentlig imponert, og ble bare mer fan av gutten etter å ha vært på konserten hans. Selv om det er veldig synd at han hadde så strenge regimer. Konserten var mye mer morsom enn jeg trodde den kom til å være på grunn av folkemassene, man all venting gikk faktisk utrolig fort. Selv om vi sto i kø på shuttle bussene tilbake til sentrum, og akkurat rakk å snike oss på t-banen som gikk akkurat da vi kom dit. Jeg er sjeleglad for at jeg fikk oppleve dette sammen med deg, og meldinga jeg fikk på veggen min på facebook når jeg kom hjem sier så utrolig mye; Takk for i dag, det var fantastisk! Du var fantastisk. Så vel Stine, det er du som er fantastisk, og jeg er så utrolig glad i deg, og glad jeg fant deg. 

Jeg elsker bloggen, digger jenta bak bloggen og forelsket meg fullstendig i dette innlegget. LES DET, nyt det, ta det inn - lev det.

Eg likar.

Åh, nydelig sang. Hele den nye plata til One Republic er fantastisk! Anbefales virkelig.

"If we only die once, I wanna die with you."

"Life has no meaning. Each of us has meaning and we bring it to life. It is a waste to be asking the question when you are the answer."
― Joseph Campbell

Hun pustet dypt, hun kunne ikke tro at hun satt der slik, nå. Tårene trillet, men hun ville være der. Uansett hvor mange blikk hun fikk, hvor mye folk hatet henne akkurat nå. Hun hatet seg selv også, ikke for at han var død, og at hun satt i begravelsen hans. Hun hatet seg selv for at hun ikke kom seg unna, og klarte å kvitte seg med ham, men han ville aldri høre, han ville aldri forsvinne. Hun hadde ikke ment det, hun hadde bare blitt så sint. 

De hadde vært sammen i mange år, og hun hatet ham. Når de ble sammen var alt greit, han virket som en snill fyr, og hun trodde hun hadde skutt gullfugelen. Hun fant seg en som gikk på skole, og det så ut som han hadde en lovende framtid. Hun gikk på skole selv, og var i begynnelsen veldig fornøyd med at ting var som de var. Hun kunne ikke tro at hun hadde vært så heldig å funnet seg en ordentlig fyr. Hun visste ikke på dette tidspunktet hvor feil hun egentlig tok. Etter ett par måneder begynte hun å merke at han oppførte seg litt rart, og tok det opp med han, så gikk det over. Han var også veldig sjalu, noe hun reagerte på. Hun var venn med eksen sin, og for henne var dette naturlig, og han sa jo ingenting på dette tidspunktet. Etter fire måneders tid bodde de sammen, men i kjelleren hjemme hos foreldrene hennes, og når det ble prat om å betale husleie dro han hjem. Så hun tenkte at han kom til å være en del hjemme, siden han ikke ville betale for å bo der med henne. Hun tok feil, han brydde seg ingenting om krav om husleie, han ble der uansett.  På dette tidspunktet begynte hun å bli lei. Hva var det med ham? Hvordan kunne han være så respektløs?

 Rundt denne tiden kom hans sanne ansikt frem, og de kranglet ofte. Hun kunne ikke tro at gutten hun trodde var mer eller mindre perfekt kunne være slik. Hun hadde sett forbi utseendet hans fordi hun trodde han var en snill fyr, noe han også hadde holdt på ganske lenge. Hvis hun fikk melding av eksen sin kunne han finne på å ringe eksen og skjelle ham ut. Og på denne måten mistet hun alt hun hadde av venner. Han var psykotisk, og sjalu. Dagene gikk, hun gikk på skolen og prøve å prate med venner, for hun følte ikke at ting var helt riktig. Hun prøvde etterhvert også å gjøre det slutt, men han nektet å dra. Hun tenkte at ingen hadde elsket henne så høyt før, og lot ham bli. 

Men spetakkelet økte, og var det ikke det ene som var galt, så var det noe annet. Han ble sint og kjeftet henne ned om hun ikke hadde vasket klærne hans til riktig tid. Han skulle ha klærne brettet og inn i skapet, alt skulle være ryddet og vasket, akkurat slik moren hans hadde gjort da han bodde hjemme. Han ville også ha middagen servert på bordet, noe hun nektet. Hun hatet å lage mat, så han kunne få den feite rumpa si opp av sofaen og fikse  middagen selv. Noe han også måtte gjøre, men å rydde opp igjen, eller hjelpe til med oppvasken var uaktuelt. Hun startet å gå lei, og sa ifra flere ganger, men han bare lo i ansiktet på hun. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre, og kjente hun ble mer og mer sint. Hun hadde aldri følt slik sinne før, og visste ikke helt hva hun skulle gjøre med det. Siden han aldri gadd å lage mat så kjøpte han mat i stedet, og det var ikke tale om at hun kunne spise noe annet enn ham, så det ble kebab flere dager i uken, og når de dro til foreldrene hans i helgene så ble det middag i ellevetiden på kvelden hvor foreldrene allerede var drita, og middagen var alt annet enn koselig, og aldri noe sunt på tallerken der heller. Det endte med flere kilo opp i vekt for begge to, og det var noe hun slet med hver eneste dag. Hun hatet hvordan livet hennes hadde blitt, og en kveld fikk hun nok. Hun satte seg ned med ham, fortalte ham at hun ikke hadde følelser for han mer, at hun ikke orket mer og at hun var veldig sint hele tiden. Hun fortalte at hun ikke ville ha det slik mer, og at hun mente det var på tide at han pakket sakene sine å dro hjem. Han nektet dette, og ignorerte absolutt alt hun sa. Hun begynte å skrike til ham, hun mistet helt kontrollen og ble så sint som hun aldri hadde blitt før. Hun tok det første hun fikk tak i og kastet etter ham bortover gulvet. Hun kunne ikke fatte og begripe hva problemet hans var. Han måtte forstå at han måtte ut når hun ikke ville ha ham mer. Men han nektet. I stedet begynte han å slenge dritt. Hun fikk hudet full av hvor taper hun var, hvor horete hun var siden hun hadde hatt guttevenner, at hun antagelig hadde pult hele bygda og at hun var dum. Det var ingen andre enn han som ville ha henne uansett. Hun knakk fullstendig sammen, og kunne ikke tro at mennesket hun bodde sammen med kunne prate slik til henne. Hun hatet ham, hun ville ha ham ut, men han ville ikke. 

Dagen etter kom han hjem med god mat, gaver og hun kunne velge hva de skulle se på på tv, og de skulle kose seg skikkelig. Hun trodde at han hadde dårlig samvittighet, og prøvde igjen å prate med han. Prøve å få han til å forstå at nok var nok, og helvette gjentok seg. Når han hadde kjøpt mat og gaver til henne måtte hun da skjønne at alt skulle være greit. Hun hatet ham, mer enn hun klarte å uttrykke, og søkte hjelp hos foreldrene for å få ham ut. Men han og stefaren var venner, og han trodde ikke at det var noe galt. Moren skjønte at det var noe galt, og hun gikk flere ganger inn i krangler mellom dem. Kranglene ble flere og mer hissige, og etterhvert ville ikke moren hennes ha ham der lenger heller, og krevde husleie for at han skulle dra. Han dro ikke, og betalte heller ikke. Til slutt visste hun ikke hva hun skulle gjøre, og hun holdt seg unna. Jenta slet mye disse dagene,og uansett hvor mye de kranglet så ville han ikke dra. Han skjønte ikke at det ikke var slik man skulle ha det i et forhold, og hun hatet hele ham. 

 Han fortsette utskjellingen hver gang hun prøvde å prate med ham, og han fortsatte å kjøpe seg tilbake med gaver. Hun brydde seg ikke noe om gavene, og ville ikke ha ham noe mer av den grunn. Men hun orket ikke å krangle, og tok imot. Hun fikk aldri se venner, og hvis hun skulle få se de skulle han være med. Det var ikke snakk om at hun fikk dra noe sted alene. Hun ble gal av hele opplegget, og prøvde så godt hun kunne å søke hjelp fra venner og familie, men det var vanskelig å blande seg, og det var vanskelig å få ham til å forstå. 

 Hun som tidligere hadde vært så svak var i disse fire årene utrolig sterk. Hun overlevde hans psykotiske oppførsel, alt han gjorde og alt han sa. Alle ordene hans forsvant for henne, hun orket ikke høre på ham. Han var psykisk syk tenkte hun, og ba ham skaffe seg hjelp. Denne replikken fikk hun alltid tilbake, og han fikk til og med foreldrene sine til å tro at det var henne som var syk. De klarte ikke å se eller forstå hvor syk sønnen deres var. At han lå to til tre timer hver kveld for å fortelle den han liksom skulle være så glad i at hun var syk i hodet, dum og ikke klarte noen ting kunne jo ikke dem vite, og ingen andre heller. Det var heller ingen som så at han kvalte henne i bilen når hun kjørte, for de var alene. Det var ingen som hørte på alt han sa når han psyket henne ned, og slang henne i skapet når hun skrek tilbake. Det var ingen som så alle gangen han kvalte henne, slang dritt til henne, kastet henne i veggen eller vred armene hennes, for ingen ville se. Ifølge han skulle hun ikke ha noen venner, ingen utdannelse, ikke noe liv. Hun skulle bare jobbe i nærmete matbutikk og være kone. Noe hun ikke kunne tenke seg for alt i hele verden. Hun hatet tanken av å bli lenket til landsbygda i hans armer og aldri komme seg ut. 

 Når hun var ferdig med skolen begynte hun å søke jobber, og hun fikk jobbtilbud langt unna. Hun tok det, og fikk høre det denne gangen også. Ikke bare fra han, men hele familien hans. Hun var jo gal om hun flyttet så langt unna for å jobbe, og hun kunne jo for all del ikke dra fra ham. Men det var jo det som var poenget. Hun visste at han ikke kom til å følge etter, han skulle jo arve faren sin jobb å bli på bygda. Dagene gikk, og hun pakket sakene sakte men sikkert, klar for å flytte. Han pakket aldri sakene sine, for han skulle ikke flytte hjem til foreldrene sine. Han ga seg ikke, hun fikk ikke lov til å dra, de skulle bli der. Moren hennes kom ned å sa at han kunne bo der alene når datteren flyttet, men at han måtte betale husleie. Noe som ikke var aktuelt. 

 Natten før hun skulle flytte lå de fremdeles i samme seng men i hver sin ende. Hun hadde over tiden latt han sove på sofaen med vilje så ofte hun kunne, slik at hun slapp å sove med ham, og hun hadde lagt seg på sofaen ved flere anledninger for å slippe å sove ved siden av den mannen hun hatet mer enn alt annet. Hun kunne ikke tro at han var der, hun hadde ikke sagt at hun var glad i ham omtrent i det hele tatt på ett par år, og enda gadd han. Den natten våknet hun brått av at noe tungt satt oppå henne og trykte henne i brystet, hun fikk famlet håndet til lyset og der satt ham. Han gliste, så på henne å sa at hun ikke fikk lov til å dra noe sted. Han trykte brystet hennes ned, å hun fikk nesten ikke puste. Han lente seg fram og tok kvelertak på henne, og hun kjente at hun ble svimmel. Hvorfor i alle dager gjorde han det her hvis han var så glad i henne. Hun visse ikke hvor hun skulle gjøre av seg, og tittet rundt seg. På nattbordet så hun saksen, hun prøvde å nå den uten at han merket det, og før han fikk sukk for seg satt han med saksen i halsen. Blodet sprutet ut av halsen på ham, og hun dro saksen ut igjen, og stakk den inn igjen. Hun kjente sinnet ta fullstendig over, og kuttet opp hele ansiktet og halsen hans med saksen mens tårene trillet og hun følte lettelsen stige i kroppen. Hun hadde drømte om dette, selv om hun aldri hadde hatt planer om å gjøre det. Hun var jo ikke slik, hun var jo ikke et slikt menneske. Men på dette tidspunktet hadde hun fått nok, å kroppen og hodet hennes orket ikke mer. På et punkt får et menneske nok, og dette var tidspunktet. 

 Hun kjente at tårene trillet da hun endelig stoppet, hun kledde på seg en stor genser og en joggebukse og gikk opp til moren. Hun vekte moren, og alt hun klarte å si var at hun var fri. Moren gispet da hun så datterens ansikt full av blod. Moren sto opp skrikende, og lurte på hva i helvette hun hadde drevet med. Så hun fortalte alt, hvordan hun hadde våknet med han oppå seg, hvor han prøvde å kvele henne, og at hun fikk nok og tok igjen, og at sinnet tok helt over. Hun gråt av det hun hadde gjort, men smilte fordi hun endelig var fri. Moren ringte politiet, og ikke lenge etter var gårdsplassen fylt av mennesker og biler. Ambulansen ville ta en titt på henne, og fant blåmerker som følge av kvelning på halsen hennes, og konstanterte at hun hadde drept ham i selvforsvar. Hun ble brakt inn til psykolog hvor hun fortalte hele sin historie, og etter alt som hadde skjedd så ble hun frikjent. Hun fikk også fortalt sin sak i den lokale avisa, og endelig forsto menneskene rundt henne hvordan ting egentlig hadde vært. 

 Hun dro i begravelsen hans, tårene trillet fordi hun hadde drept ham, ikke for at han var død. Hun ville jo ikke at han skulle være død, hun ville jo bare ikke ha ham i livet sitt mer, men han ville jo ikke høre. Hun dro i begravelsen hans, selv om alle hatet henne, og hun smilte på veien ut derfra. Endelig var hun fri, noe hun hadde ventet på de siste årene. Hun hadde levd i et helvette i fire år, og endelig hadde hun verden for sine føtter igjen. Sakene hennes var pakket, og denne gangen tok hun sakene sine å dro, uten å se seg tilbake. Hun dro ut i verden, og vendte aldri tilbake. 

//Fiksjonsnovelle Skrevet av meg.

I Love you ♥

Hun banket på, men ingen svarte. Så hun gikk inn den så velkjente døren, og del velkjente lukten av ham slo henne i ansiktet. Et øyeblikk ble hun satt ut, litt stum og visste ikke om hun skulle gå lengre inn eller om hun skulle snu å gå ut igjen. Det var tydelig at han ikke var våken, for hverken tven eller datamaskinen hans var på, og han var ingensteds å se. Hun elsket lukten av ham, og kunne ikke gjøre noe annet enn å gå videre inn. Han måtte jo være hjemme, han hadde jo tross alt ikke låst døren. Når hun var i leiligheten hans igjen var det vanskelig å se for seg at de ikke hadde sett hverandre på et halvt år. Mannen hun hadde elsket over alt i hele verden, og som hun aldri trodde hun skulle miste. Nå kunne hun ikke noe annet enn å la tårene falle. Hun elsket ham enda, men hun visste ikke hva som kom til å møte henne i denne leiligheten. Hun vet jo ikke hvem han er lenger, hun vet ikke om han har fått seg noen ny, om han fortsatt elsker og tenker på henne. Det var jo tross alt hun som dro, uten et farvel, uten et ord. Hun måtte bare komme seg vekk for å finne seg selv, prøve å leve på egenhånd. Hun hadde vært helt for seg selv i seks måneder, og alt hun klarte å tenke på var ham, dag ut og dag inn - uansett hva hun gjorde. Så hun måtte prøve igjen, hun måtte tilbake for å se om hun hadde mistet ham. Hun fant døren inn til soverommet, hun kunne høre han snorke lavt, på den søte måten hun gjenkjente så godt. Hun tok i dørhåndtaket, hun ante ikke hva som ventet henne på andre siden av døren, men hun kunne ikke noe for det, for hun visste at han var der inne. Hun åpnet døren forsiktig, og tittet forsiktig inn. Soverommet så akkurat ut som før, sola strålte inn vinduet gjennom gardinene og avslørte en naken rygg og rumpe. Den fine og deilige rumpa hans, hun hadde elsket den rompa. Han lå med ryggen til henne, og et øyeblikk ble snorkingen stille og hun trodde han hadde våknet. Hun ble fylt av glede når hun så at han lå der alene. Hun gikk nærmere, for å forsikre seg om at han ikke hadde bilde av noen ved sengekanten, slik han hadde av henne. Til hennes overraskelse sto fremdeles bilde av henne der. Hun kjente noe vått trille nedover fjeset og innså at hun gråt. Hvis han enda følte det samme for henne som hun følte for han, kunne de da får en ny sjanse? 

Hun tok mot til seg og tenkte at det var nå eller aldri. Hun kunne risikere å miste alt, eller hun kunne være så heldig å få ham tilbake. Hun begynte å kle av seg, han sov fredfullt enda, og viste ingen tegn til at han skulle våkne. Hun sto der naken, tittet ned på den bare nakne kroppen hans, og la seg forsiktig ned ved siden av ham. Hun husker at det beste han visste var når hun la seg inntill ryggen og rompa hans, og holdt rundt ham. Hun holdt rundt ham mens han lagde sine standard koselyder, akkurat som om hun skulle ligget slik hver natt. Hun tok hånden og strøk over brystet hans, for så å føre hånden over kinnet, armen hans og ned til rumpa. Hun strøk hånda over rumpa hans før hun førte hånden ned på andre siden. Hun ble overrasket over å kjenne at han allerede var hard. Hadde han våknet opp, eller drømte han? Han snudde seg mot henne, tok ikke vekk hendene hennes, men trakk henne inntil seg og kysset henne hard. Hun så tårer i øynene hans. Han førte hånden sin nedover halsen hennes, ned til brystene og omfavnet dem, la henne over på ryggen og kysset henne fra halsen og ned på brystene, før han stakk hånden mellom bena hennes. Å, som hun hadde savnet følelsen av fingrene hans mellom benene sine, de magiske fingrene. Hun tok tak i lemmet hans og lot hånden danse opp og ned, noe hun hadde lengtet etter å gjøre, mens munnen hennes hele tiden prøvde å finne hans. Hun bet ham forsiktig i leppa mens de begge stønnet. Det tok ikke langt tid før han ikke orket å vente lenger, å førte lemmet forsiktig inn i henne. Glede, sorg, ømhet, og tårer fylte henne, og hun så ham i øynene. Tårene trillet på dem begge. Hun hadde savnet omfavnelsen av ham, og trodde hun skulle komme med engang han begynte å bevege seg. Hun kjente at hun elsket ham, og hun sa det også. Tårene hennes trillet da han fortalte henne at han elsket henne også. Etterpå sovnet de i hverandres armer. Hun hadde sovet en del timer da hun våknet alene i sengen, hun lurte på hvor han var, kledde på seg og gikk ut av soverommet. Hun hørte ham på kjøkkenet, der sto han som den samme gamle seg og sang på den sangen han alltid hadde brukt å gjøre når han lagde mat til henne. Hun kunne ikke tro det, og igjen fylte øynene hennes seg med tårer. De spiste frokost sammen, og snakket om gamle dager. Plutselig spurte han om hun ville flytte inn, noe hun ikke kunne tro. Skulle hun endelig få en sjanse til? Skulle hun få tilbake mannen hun elsket over alt? De ble enige om å møtes hjemme hos henne, det var et stykke å kjøre, men han skulle til en kamerat for å låne henger. De ville få alt i orden med en gang, slik at de endelig kunne leve sammen slik de var ment å gjøre. 

De kjørte hver for seg, hun først. De sendte flittig meldinger til hverandre selv om de snart skulle møtes igjen. Hun ville vite hvor han var hvert eneste sekund. Kjøreturen skulle ta ca fire timer, og det meste av veien besto av en motorvei. Etter de hadde kjørt ett par timer fikk han plutselig ikke noe mer svar på meldingene, så han tenkte kanskje at hun hadde lagt fra seg telefonen slik han hadde bedt henne om å gjøre. Han kjører vel videre, synger for seg selv og kan ikke tro at han er så heldig at hun kom tilbake til han. Akkurat da hadde han aldri kjent på slik følelse av lykke før. Etter en halvtimes tid begynte han å bli urolig, og prøvde å ringe, men fikk ikke noe svar. Etter enda et kvarter på veien kom han opp i en ulykke. Han lurte på om hun hadde kjørt før ulykken hadde oppstått, og skrev en melding til henne om at han kom til å bli forsinket. Køen ved ulykkesstedet sto rolig lenge, og etter ett par timer i kø gikk han ut av bilen og bort til nærmeste brannmenn på stedet. Han spurte hva som hadde skjedd siden det tok så lang tid, og at han egentlig hadde veldig dårlig tid. Brannmannen svarte et det var ei ung jente som hadde frontkollidert mens hun satt med telefonen, og at jenta satt helt fast i totalvraket, og at hun så vidt var i livet. Mannen i den andre bilen hadde omkommet i ulykken. Han kjente at han ble hysterisk, var det henne? Han ble redd å begynte å løpe mot vraket som lå midt i veien. Da han så bilen hennes frøs han, hjertet hans brast og tårene trillet. Det kunne ikke være sant. Han løp bort til bilen for å se til henne, og han kjente henne nesten ikke igjen. Ikke faen om dette var jenta hans som han noen timer tidligere hadde ligget med, koset med og spist sammen med, jenta han hadde bedt om å flytte inn igjen - jenta han endelig skulle få tilbake. Han så på henne, satte seg ned på huk og hørte bare et lite "jeg elsker deg" før pusten på henne forsvant, og denne gangen var hun borte for alltid. 

 

//Fiksjonsnovelle skrevet av Toyni M. Rikoll ©

Sitter her og skriver på engelskoppgaven min som det er do-date på snart, og hører på musikk som jeg hørte på før. Plutselig fant jeg ut at jeg skulle høre på Autobiography av Ashlee Simpson, og det er jammen lenge siden sist. Musikk holder også en del minner for min del, så det blir som å få litt flashback tilbake til min ungdomstid. Rart hvor lang tid det har gått, og enda føler jeg at det var i går. Livet forandrer seg, og tiden går - takk og lov for det. 

Men sangen er like fin nå som den var det. Listen and enjoy.

Alle bildene er lagt fra tidlig til sent på dagen. Så de tre siste bildene er fra den siste turen ned. 

Vi hadde en herlig dag i Trysilfjellet, selv om mannen var litt grinete pga vonde ben, og det er jo greit. Jeg ble faktisk veldig overrasket over at skoene mine ikke var vonde, i og med at det bare var andre turen med skoene på bena. Nå har jeg ikke lyst til å gjøre noe annet enn å kjøre, og mannen skal skaffe seg nye sko - og da blir det bare go, go, go.

Gleder meg.

Jeg har ramlet over innlegg etter innlegg i dag som omhandler kjærligheten, om det har vært kjærlighet mellom to, mennesker som har tilbringet lang tid sammen og redsel for å se opp å sjanse på å finne kjærligheten da man er singel og kanskje enda ikke helt er over ett brudd. Kjærligheten er så mangt, den er så mye - og den er forskjellig for oss alle. Hvordan vi føler, har det, hvem vi betroer oss til, hvem vi havner sammen med, ser og hvem vi deler livets opp og nedturer med. Kjærligheten er ikke en prins på en hvit hest med en diamantring i handa, som jakter deg nedover en blomstereng mens du selv løper nedover i en lang hvit brudelignende- kjole, vel den kan kanskje være det, men det er mest slik på film. Ikke sant?

Jeg kan skrive så mangt om kjærlighet, jeg klarer det nå - noe jeg aldri har gjort på samme måte før. Og alt etter jeg møtte min kjære livspartner - er ikke det rart? Jeg føler jeg har funnet min store kjærlighet, min prins (uten hest), min livsledsager, trofaste og ærlige partner og bare den herligste mannen jeg har møtt i hele mitt liv. Og som kjære Linn skrev på bloggen sin her en dag: "Love is just a word until you find someone who gives it the definition." Og hun har jo så rett i det. Jeg føler virkelig ikke at jeg visste hva kjærlighet var før jeg møtte mannen min. Og når jeg tenker på kjærlighet, så måler jeg ikke kjærlighet med hvor mange fine turer vi har til utlandet (så langt har vi bare vært i sverige), hvor mange diamanter jeg har fått, eller roser, eller hva vi gjorde på valentins dagen eller lignende. Kjærligheten vår måler jeg ikke, men jeg kjenner den i hvert eneste kyss, når han helt uten videre kysser meg i panna midt på natten i søvne og forteller meg at han elsker meg, eller når han låner bilen min en tur, og kommer hjem med den, stolt fordi han har fikset noe som kunne fikses. Eller rett og slett bare når vi sitter i sofaen og ser på en episode av serien vi ser på sammen, etter å ha spist middag, og han reiser seg opp når episoden er ferdig for så å rydde vekk tallerknene og ta ut av oppvaskmaskinen, mens jeg får beskjed om å sitte å slappe av i sofaen fordi jeg fortjener det. Jeg føler kjærligheten er gnisten mellom oss, det vi gjør for hverandre som kjærester, og hva vi gjør for oss i forholdet vårt. Når han laster ned min favorittserie sånn at jeg har noe å se på når jeg har fri, mens jeg vasker favorittbuksa hans, slik at han får ha på seg den dagen etter. Når man er to, man er likestilte, man gir like mye, og krever like mye, og man tar imot med takk, og gir med hjertet. Når man prater med hverandre, bryr seg med hverandre, hjelper hverandre og stiller opp for hverandre, uavhengig av om man får noe tilbake der og da, og man kan kreve en massasje fordi man har vondt, og man vet det er greit. Og man vet hver eneste lille ting man gjør i et forhold blir gjengjeldt, uten noe som helst krav om det. 

For første gang i mitt liv føler jeg virkelig kjærlighet på kroppen, og den tar virkelig vare på meg - han tar virkelig vare på meg. Og jeg håper og prøver så godt jeg kan å ta vare på han også. Det viktigste i min hverdag er at vi har det bra, og at vi som mennesker får være oss selv, utvikle oss og ha håp for framtiden. Heldigvis for oss er håpet vårt for framtiden det samme. Det kan ikke bli bedre. ♥

Noen ganger må man grave fram kreativteten, og da er det deilig å ha spart opp en del fantastisk bra blogginnlegg på bloglovin. Jeg har nemlig en rekke bloggere som skriver helt fantastisk, som jeg alltid sparer til slutt med å lese - jeg er en sånn beste til slutt person. Og igjen skal jeg prøve å sette meg ned for å få noen ord inn i evernote. Det er snart på tide å være ferdig med opptaksprøver, mappeoppgaver og andre lignende ting, og iblant er jeg litt treg. Iblant klarer jeg ikke helt å finne motivasjonen, og jeg må lete vel og lenge for å finne fram eller få ut noe som helst. Uheldig som jeg er blir jeg oftest inspirert i forelesninger der jeg sitter for meg selv og tenker, og etterhvert skriver. Jeg klarer da ikke lenger å følge med på det som skjer rundt meg, og koser meg heller i stedet med notater i evernote, eller i en av de søte små notatbøkene mine. For sånn er jeg, og jeg kan jo ikke akkurat noe for det. Det er vel kanskje mange som er enig med meg, og som har samme problem som meg ved at kreativiteten henter deg inn der det passer verst, også kanskje spesielt da man skal legge seg. Jeg aner ikke hvor mange netter jeg har ligget og grublet, og til slutt må jeg bare stå opp for å notere ned alle tankene slik at jeg kan hente de fram igjen en annen dag til en annen tid, slik at jeg får jobbet med dem. Noen ganger skulle jeg bare ønske at jeg kunne ha fått alle tankene ned i hodet når jeg setter meg foran mac'en, men det skjer jo sjeldent. Derfor må en benytte seg av tankene når de kommer, eller lage stemningen og hente fram inspirasjon der du kan finne det. 

Inspirerende ord fra inspirerende personer eller tider er alltid interessant.

 

En idè har blitt født, vel, egentlig har den ligget der lenge. Jeg har bare ikke turt og tenke så langt, jeg tenkte kanskje at det var totalbom, og at alt kom til å bli feil. Men nå tør jeg tenke så langt, og jeg tror det er akkruat det jeg trenger nå, og for framtiden. Jeg liker idèen min, og den skal skrives ned og settes ut i live. Den skal grubles på og gjennomgåes, den skal bli perfeksjonisert - den skal bli bra, og jeg skal få det til. Med noen timer, penger, tastetrykk og krativitet skal jeg gjøre idèen min, jeg skal gjøre den til virkelighet. Det ligger så mye innesperret i hodet mitt som vil ut, som bare må ut. Og jeg har ikke noe annet ønske enn at det skal få komme ut i lyset, bli sett og kanskje satt pris på av andre - at andre mennesker hadde satt pris på en del av meg og min kreativitet hadde jo vært kjempe gøy. Så da får vi se da, hva som skjer med framtiden, og om jeg faktisk får en framtid innen det jeg ønsker mest av alt. Man skal ikke ta drømmene for gitt, man skal strekke seg etter dem. Og om de ikke når toppen første gangen, så må man bare utvikle drømmen. Man vet aldri hvor drømmer fører seg - så la oss finne det ut. 

Reach for the stars - make your dreams come true.

 

Så var det disse notatbøkene jeg pratet om forrige uke. Nå er det nemlig her, og jeg er mer enn fornøyd, for å si det sånn. Problemet nå er bare at jeg ikke helt tør å skrive i dem enda, jeg mener, hva skal jeg skrive som er bra nok å skrive i så flotte bøker? Det er jo litt av mitt problem. Det er notatbøker, likevel føler jeg at jeg må føre ting inn i dem. Slik vi første matteoppgaver pent inn i en spesiell mattebok hvor alt skulle stå perfekt, du skjønner? Men det er jo umulig å få notater til å bli ryddig. Notater skal være rotete, noen ganger skrevet i hast, halvsøvne eller i beruset tilstand - så hvordan skal jeg over hode få notatene i boka til å se pene ut ? Vel, jeg antar at jeg bare må ta det som det kommer. Og en dag faller det noe ned i hodet mitt som absolutt må stå i en av disse fantastiske bøkene mine - og jeg gleder meg allerede til det ! (Det er lov å tenke: nerd.nerd.nerd. Jeg gjør det selv). Men over til bøkene da - jeg kjøpte tre sorte bøker. En vanlig notatbok i A4, en liten notatbok i A5 og en ekstra notatbok i A5 som er i bokform, og ikke i spiral. Jeg liker best alle notatbøker i A5 format, og enda bedre blir de om det ser mer ut som ekte bøker, slik at jeg kan ta vare på de. Men så må jeg ha noen notatbøker hvor jeg kan kvitte meg med arkene jeg føler jeg absolutt ikke ble fornøyd med. Sånn er det. Uansett, så ser de ut som det her:

Sånn her ser de da altså ut inni, av den lille A5 notatboka med spiral. Sidene er lys grå, med hvite linjer.

Jeg liker de jeg. 

"When I saw you I fell in love, and you smiled because you knew." 
― William Shakespeare

Åh, jeg elsker denne mannen. Ikke bare har Terry en fantastisk dialekt, han har en nydelig stemme også. Har ikke sett mange mennesker i et program som the voice som synger med hjertet slik denne mannen gjør. Jeg er totalt forelska i alle disse sangene her, men den nederste tar virkelig kaka. Her viser han alt han kan og er. Fantastisk mann, fantastisk stemme. Listen, and be amazed!

"It is not in the stars to hold our destiny but in ourselves."
― William Shakespeare

Jeg har jo en mann i hus som skal se alt av filmer, og selv om jeg ikke alltid er like begeistret så dukker det opp noen filmer i ny og ne, som jeg er veldig glad for at jeg tok meg tid til å se. Dette var en av de filmene som jeg ikke angrer et sekund på at jeg så. JA, det er en tegnefilm, og NEI, man trenger ikke være tegnefilm-fanatiker av å se den. Filmen er morsom, gøyal, latterfull og bra. Den er ikke som alle andre filmer, og det er ikke en film kun for barn. Jeg vet faktisk ikke hvor mye den er myntet på barn i det hele tatt. Uansett er det en film verdt å se, om du sitter alene på en lørsdagskveld, om det er pysjamasparty eller whatever. Det kan kanskje ha slått til på en fest også, hvem vet. Har du humor, og liker humor - så er dette definitivt en film for deg!

Pitch Perfect er en film for de musikkglade menneskene, samtidig er det en morsom film med masse humor, og fantastiske skuespillere. Noen kjenner kanskje igjen hovedrollen Beca, som blir spilt av Twilight stjernen Anna Kendrick. Pitch Perfect er perfekt på en fredagskveld i armkroken til kjæresten - for nei, det er ingen typisk jentefilm. Enjoy.

Jeg er i min egen tankeboble om dagen - en boble fylt av glede, happiness, joy, laughter og jeg er lykkelig. Jeg er lykkelig. Jeg kjenner en følelse av glede jeg ikke har kjent på en stund. Siden kroppen min begynte å forfalle. Jeg føler ikke at jeg har den helt tilbake, Men hodet mitt begynner å bli bedre, jeg er glad, smiler, har det bedre og klarer å smile mer utad. Jeg klarer å smile å være positiv ovenfor mannen min, noe som er det viktigste for meg. Jeg er jo lykkelig, jeg har det jo bra. Men det er utrolig hvor stort det svarte hullet er når man først detter nedi det, og man føler at alt rundt deg jobber imot. Når kroppen er sliten, man har vondt, man er avhengig av ting og føler seg dårlig hele tiden. Nå lar jeg meg få gjøre litt som jeg selv vil, siden jeg ikke orker å ha så høye forventninger til meg selv om dagen. Det viktigste for meg akkurat nå er å klare skolen, og ikke minst klare framtiden. Jeg må forberede meg på framtiden, på det jeg har lyst til å gjøre, det jeg har lyst til å bli. For jeg kan gjøre hva som helst, akkurat hva jeg vil. Og jeg gleder meg over det. Akkurat nå er gleden så stor at jeg gleder meg over hver minste lille detalj i livet. Og jeg setter pris på at jeg kan la meg selv få sette meg ned med en flaske cola og skrive til krampa tar meg. For meg så er det å være lykkelig, akkurat nå. 

"You're alive only once, as far as we know, and what could be worse than getting to the end of your life and realizing you hadn't lived it?"
― Edward Albee

Jeg begynner å merke at nerden i meg tar helt over. Jeg gjør jo for tiden ikke noe annet enn lekser, opptaksprøve, lesing og litt mer lesing. Og siden jeg fikk penger i dag, og har betalt alt som heter regninger, så bestilte jeg hjem noen herligheter. Ja, jeg sa jeg ikke skulle shoppe mer, men det er et godt formål. Jeg har nemlig handla notatbøker- tro det eller ei. Og jeg brukte ikke 200 kr engang. haha.. Jeg kjøpte Whitelines notatbøker, føler meg i grunn skikkelig nerd. Det som er så kjekt er at jeg kan ta bilde av det jeg skriver og "skanne" det inn i evernote. Helt fantastisk konsept, både bøkene og appen. Bøkene er smarte, men ikke bare det, de er pene også. Jeg har en ting for notatbøker, og jeg ønsker disse gledelig velkommen inn i samlingen. 

Jeg har valgt å kjøpe alle mine i den sorte varianten.

Jeg kjøpte mine på adlibris.no, så stikk innom der, og søk på whitelines, så kommer det opp en hel del herlige notatbøker!

Vet du om en nettbutikk med notatbøker litt utenom det vanlige? Da er du veldig grei om du legger igjen link. 

 

Your time is limited, so don't waste it living someone else's life. Don't be trapped by dogma ? which is living with the results of other people's thinking. Don't let the noise of other's opinions drown out your own inner voice. And most important, have the courage to follow your heart and intuition. They somehow already know what you truly want to become. Everything else is secondary. - Steve Jobs

Har vært forelska i den sangen her siden jeg hørte den første gang, og den er fortsatt ganske bra. Eller hva syns du?